Sengeteppe Kantha-brodert med blå fugler

Beskrivelse

Et vakkert sengeteppe/pledd i et eksotisk trykket mønster av fugler, blomster og ranker. Det er fullstendig håndsydd av to lag med bomullstoff, den ene siden i herlige nyanser av blått og den andre siden i ensfarget hvit. Det er også dekorert med en eldgammel Kantha-teknikk hvor punkterte linjer av sting strekker seg over hele teppet. Man bruker nesten en måned på å lage slike Kantha work-tepper og pledd. Stingene i broderingene er utført i hvit, lys gul, rosa og blå tråd.

“Kantha work” er en tradisjonell familieferdighet av broderingskunst som videreføres fra mor til datter og stammer fra nord-østlige regioner i India. Gamle sarier, dhotier og liknende plagg sys sammen og broderes med løpende sting for å bli til lette sengetepper og pledd. Noen mindre ujevnheter i broderingsmønstrene er karakteristiske for slike håndlagde tekstiler. Enhver artikkel er unik og det finnes ikke en annen helt maken.

Indisk inspirasjon

India har en helt spesiell posisjon i mønsterhistorien. Ingen som besøker subkontinentet, kan unngå å bli frydefullt oppmerksom på den overflod av mønster som gjør dagliglivet der så vakkert og fylt av glede, selv om det på mange måter virker fattig og elendig etter vestlig standard. Den indiske kreativiteten kommer til uttrykk i ethvert tenkelig materiale og enhver situasjon, tenk bare på de delikate hvite arabeskene på den hvite marmoren på Taj Mahal, de mangefasetterte dekorasjonene på Samode Palace, de blinkende kvinnedraktene med fastbroderte små speil i Gujarat, Sind og Rajasthan og de muntert malte sykkel-rickshawene og sikhenes lastebiler og haugene med fargepulver, frukt og blomstergirlandere i salgsbodene langs veien. Mønstre er ikke bare dekorative – selv om silkebroderte sarier og tett quiltede kanthas må regnes blant de vakreste stoffene i verden – men kan fortsatt oppfattes som en slags identifikasjonspapirer: De mange tusen som samles ved de årlige kveg- og kamelmarkedene i Rajasthan, kan bare ved et blikk på fargen og mønsteret på en annens turban si hvor han kommer fra – ikke bare hvilket distrikt, men hvilken landsby.

Håndverksmessige ferdigheter og regionale mønstre er nedarvet i familiene gjennom utallige generasjoner. Som så mange andre steder i verden ble en stor del av en jentes ungdom tradisjonelt brukt til å sy innholdet i brudekisten eller medgiften. Det gjaldt å være forberedt den dagen da hun skulle begynne sitt nye liv som gift kvinne i eget hjem, der hun brakte med seg sin families ferdigheter og mønstre. Det foregår fortsatt på den måten i avsidesliggende landsbyer, men livet forandrer seg fort: de vakre veggteppene som er til salgs i dag, er sannsynligvis utført av kvinner som giftet seg for tretti til førti år siden. Mange av de nye broderiene er laget med tanke på turist- og eksportmarkedet og ikke eget bruk. Men til tross for at kommersialiseringen har kommet også til India, har indiske tekstiler beholdt mye av sin opprinnelige sjarm og originalitet.

Utviklingen av den indiske tekstilindustrien omfatter den rike kryssbefruktningen mellom kulturer som er så typisk for India: mogul med rajput, muslimers begreper med hinduers håndverksferdigheter, urgamle mønstre og teknikker med smaken fra representanter for det britiske overherredømmet. I århundrenes løp har store sentre for tekstilproduksjon dukket opp over hele India, og noen av dem er kjent for sine spesielle mønstrede stoffer: Kashmir er kjent for de fine, broderte sjalene, Jaipur for de dekorative, blokktrykte bomullsstoffene, Varanasi for de håndvevde brokadene av Benares-silke, Kutch i Gujarat for de intrikate broderiene, Sind-regionen for bandhani-batikken og Sør-India for de gullprydede Kanjeevaram-silkene som er så ettertraktet til brudesarier.

Ingen steder kan mønstrene isoleres fra den intense bruken av farger som India fortsatt er så berømt for. I et land der hele byer som Jodhpur kan bli malt himmelblå til ære for guden Krishna, er fargene fortsatt gjennomtrengt av symbolikk: safrangult forbindes med religiøs askese, rødt med fruktbarhet, hvitt med sorg, og selvlysende rosa (Diana Vreelands utsagn: “Rosa er Indias marineblått”) brukes med hemningsløs begeistring overalt i forbindelse med den årlige Holi-festivalen i mars.

Så langt tilbake som på 1400-tallet har indiske tekstiler vært priset over hele verden, og spesiallagde produkter ble eksportert til kongehusene i Thailand, Burma og Kina, så vel som Italia, Frankrike og Storbritannia. Indiske trykte musseliner var så tynne at når de ble lagt ut på gresset ved soloppgang, kunne de tas for å være dugg, og de fineste vevde sjalene kunne trekkes gjennom en liten giftering. Lenge før Vesten plyndret India for mønstre og teknikker, hadde indiske håndverkere utviklet avanserte metoder, inkludert etsetrykkteknikker, som gjorde at stoffene deres var fargeekte, selv i vann og sterk sol.

Først på 1700-tallet greide Frankrike og England å avsløre hemmeligheten, så inntil da ble enorme mengder mønstret stoff importert fra India hvert eneste år. Man behøver bare å se på hvordan boteh-motivet er innlemmet i vår kultur som paisley, og å huske på hvor mange engelske ord for stoffer og klær som har indisk opprinnelse – chintz, kaliko, kasjmir, pyjamas, sjal, bandanna (fra det opprinnelige knyttebatikkmønsteret bandhani) – for å forstå omfanget av forbindelsen. Og denne forbindelsen fortsetter. Tricia Guild (2006) Mønster. Oslo, Versal forlag, s.166-168.